Hopp til innhold

Retorikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Aristoteles (384–322 f. Kr.), grunnleggeren av den systematiske retorikken.
Cicero taler til det romerske senatet. Maleri av Cesare Maccari.

Retorikk er læren om talekunst (gresk ρητωρ, rhêtôr, «tale», og tekhne, «kunst») som i antikkens Hellas var en av de tre frie kunster, der den sammen med grammatikk og dialektikk utgjorde trivium (eller «dialektikk» – som hos Martianus Capella). Begrepet «retorikk» har i deler av verden etter 2000-tallet fått en annen – nærmest motsatt – mening («tom tale») for å avfeie et argument uten å bry seg med å finne motargumenter.

Retorikk er en 2 500 år gammel kunst som vokste frem i antikken. Sofister som Protagoras og Gorgias var blant de første retorikerne. Platon skilte mellom falsk og ekte retorikk. Hans elev, Aristoteles, la frem en enda mer berømt, større avhandling om retorikk som fortsatt er aktuell.

I det siste århundre før Kristus finner vi retorikeren Apollonios Molon som var Ciceros lærer. Cicero og Quintilian var fremstående representanter for romersk retorikk.

1800-tallet ble retorikken oppfattet som gammeldags og mekanisk, men etter den andre verdenskrig har interessen økt. Klassisk retorikk er blitt utviklet med nye innslag fra lingvistikk og kommunikasjonsforskning. Kjente retorikere i vår tid er blant andre Chaim Perelman, I.A. Richards, Kenneth Burke, Lloyd F. Bitzer og Kathleen Hall Jamieson.

De attiske retorikere

[rediger | rediger kilde]

Studiet av retorikk som fag startet i de greske bystatene, særlig Athen, omkring 400 f.Kr.

Aristoteles' avhandling Rhetorica er et forsøk på å beskrive retorikken systematisk som en menneskelig kunst eller egenskap. Han identifiserte tre forskjellige typer retorisk appell:

  • Ethos: viser til talerens egen autoritet
  • Pathos: vender seg til tilhøreren og dennes følelser for å påvirke
  • Logos: appellerer til fornuften og det logiske resonnementet

De praktiske rådene i dette verket er imidlertid elementære. Det anonyme verket Rhetorica ad Alexandrum, som ofte tilskrives Aristoteles, er et mer praktisk rettet verk.

Lysias er mest kjent som taleskriver for andre borgere i Athen der han høstet anerkjennelse fordi han var flink til å uttrykke seg overbevisende, klart og kortfattet. Talene hans ble gjerne brukt som eksempler i taleutdannelsen.

Demosthenes nøt kanskje høyest anseelse blant de attiske retorikerne. Han er mest kjent for sin tale mot kong Fillip av Makedonia.

Cicero og Quintilian

[rediger | rediger kilde]

For romerne var talekunsten en viktig del av hverdagen. Appius Claudius, Cato den eldre og brødrene Gracchus er eksempler på dyktige retorikere i det gamle Roma. De ble fulgt av Cicero og Quintilian, som regnes som de fremste romerske retorikerne.

Cicero skrev mange verker om retorikk. Blant de store verkene er De Oratore, Brutus og Orator, og blant de mindre kjente er De Optimo Genere Oratorum, Topica, og De Paritione Oratia. Tidligere ble han også ansett som en mulig opphavsmann til det anonyme, men betydningsfulle Rhetorica ad Herennium.

Quintilian skrev det omfattende verket Institutio Oratoria i tolv bind. Han delte retoriske studier inn i fem kategorier som forble stående i akademiske sirkler i mange hundre år. De fem er:

  • Inventio (oppfinning) er prosessen som leder til utviklingen og finpussingen av argumenter.
  • Når argumentet er ferdig utviklet, blir dispositio (disposisjon, eller arrangement) brukt for å finne ut hvordan alt skal arrangeres for å få størst mulig innvirkning på, og tilslutning hos mennesker. Denne deles gjerne inn i
    • Exordium – en innledning, hvis hensikt er å vekke publikums sympati. Denne delen kalles Proumium av Aristoteles og Quintilian selv.
    • Narratio – en beretning, gjerne kronologisk, som beskriver hva som har ledet frem til behovet for talen.
    • Probatio – bevisførselen, der ens egne argumenter fremsettes. Betegnelsen brukes først og fremst av Quintilian. Enkelte andre deler dette inn i to deler: Propositio og Confirmatio.
    • Refutatio – i denne delen imøtegås motpartens reelle eller antatte motargumenter. Cicero slo sammen Confirmatio og Refutatio i et avsnitt kalt Argumentatio, men i mange av hans egne taler opererte han likevel med et ganske klart skille mellom de to delene.
    • Peroratio – en formanende avslutning, der hovedargumentet slås endelig fast.
  • Når da innholdet i talen er kjent, og strukturen er slått fast, er de neste trinnene elocutio (stil), og pronuntiato (utlevering, måten å gjøre det på).
  • nest sist kommer memoria (husk, huske), når taleren skal prøve å huske alt dette etter hvert i talen.
  • og så kommer selve fremførelsen, actio. der logos, patos og etos blir synliggjort, og man ser om man i talesitusjonen oppnår den ønskede responsen.

En person som ikke vanligvis blir sett på som en retoriker, er St. Augustin. Før han ble prest lærte han latinretorikk, og etter at han ble kristen, begynte han å bruke disse 'hedenske' kunstene i det godes navn. Denne nye bruken av retorikk skriver han om i boken De Doctrina Christiana, og det la grunnlaget for det som skulle bli preken-retorikk eller kunsten å preke.

Retorikk i Norge

[rediger | rediger kilde]

Den norske forfatteren Georg Johannesen (1931–2005) var professor i retorikk ved Universitetet i Bergen. Georg Johannesen var en av de mest hardtslående essayister i norsk litteratur, og i essayene så vel som i diktene hadde han en forkjærlighet for paradokset, det plutselige tankespranget og de provoserende sammenstillingene.

Siden september 2008 har Jens E. Kjeldsen vært ansatt som professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. I perioden 2008–2014 var Kjeldsen også ansatt som professor i retorikk ved Södertörns högskola (Stockholm).

I Norge har man følgende studietilbud innen retorikk:

Retorikk, kommunikasjon og ledelse ved Handelshøyskolen BI

Retorikk – kunsten å overbevise i tale og tekst og tekst ved Handelshøyskolen BI

Retorikkprogrammet ved Universitetet i Bergen

Retorikk og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo

Norsk litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Andersen, Øivind (1995) I retorikkens hage Oslo: Universitetsforlaget.
  • Aristoteles (2006). Retorikk. Oslo: Vidarforlaget.
  • Børhaug, Ane E. (2007). Ny retorikk i DNA. Fra Gro til Jagland til Jens. Oslo: forlag1.
  • Christensen, Jostein og Asbjørn Odin Aag (2020). Retorikk og retorisk analyse. Oslo: KublaKan.[1]
  • Graver, Hans Petter (2008). Juridisk overtalelseskunst. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Graver, Hans Petter (2007). Rettsretorikk. En metodelære. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Hjort, Johan B. (1956/2007). Prosedyreteknikk. Oslo: Den norske advokatforening/forlag1.
  • Holje, Cathrine (2009). Retorikk i DNA og FrP. To arbeiderpartier – to budskap? Oslo: forlag1.
  • Hägg, Göran (2005). Praktisk retorikk. Hegnar media.
  • Johansen, Anders og Kjeldsen, Jens E. (2005) Virksomme ord. Politiske taler 1814-2005. Universitetsforlaget
  • Kjeldsen, Jens E. (2002) Visuel retorik. Doktoravhandling ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen.
  • Kjeldsen, Jens E. (2006). Retorikk i vår tid. Oslo: Spartacus.
  • Kjeldsen, Jens E. og Siri Meyer (red.) (2004). Krig, rett og retorikk. Retorikförlaget.
  • Kjeldsen, Jens E. (2011) Tale med billeder – tegne med ord. Det visuelle i antik retorik og retorikken i det visuelle. Spartacus forlag.
  • Kjeldsen, Jens E. (2014) Hva er retorikk. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Kjeldsen, Jens E. og Jan Grue (eds.) (2012). Scandinavian Studies in Rhetoric. Rhetorica Scandinavica 1997–2010 Retorikförlaget
  • Lippe, von der, Berit, (1995). "Reklame i grenselaus knoppskyting." Oslo:Det Norske Samlaget.
  • Lippe, von der, Berit, (1999). "Metaforens potens". Oslo: Oktober Forlag.
  • Krogstad, A. (1999). Image i politikken. Visuelle og retoriske virkemidler." Oslo: Pax.
  • Nordhaug, Odd og Hans-Ivar Kristiansen m.fl. (2007). Retorikk, samtid og samfunn. Oslo: forlag1.
  • Retorisk årbok. (Flere utgaver.) Bergen: Senter for europeiske kulturstudier, Universitetet i Bergen.
  • Rhetorica Scandinavica. Retorikförlaget.
  • Rosted, Jakob (1824/2007). Forsøg til en Rhetorik. Oslo: forlag1.
  • Wallerstein, Immanuel (2007). Maktens retorikk. Oslo: Spartacus.
  • Zachariassen, Aksel (1931/2006) På talerstolen. Oslo: Arbeidermagasinet/forlag1.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Retorikk og retorisk analyse». KublaKan. Besøkt 15. september 2022. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wiktionary: retorikk – ordbokoppføring