Hopp til innhold

Pioneer-programmet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pioneer 10 under bygging i 1971. Pioneer 10 og 11 er de mest berømte romsondene i Pioneer-programmet. De var de første som besøkte planetene i det ytre solsystemet, og de første som gikk utenfor Plutos bane.
Pioneerplaten

Pioneer-programmet er en serie amerikanske ubemannede romsonder som var beregnet og bygget med henblikk på utforsking av planeter. Programmet besto av mange slike oppdrag, men de mest kjente er Pioneer 10 og Pioneer 11, som utforsket de ytre planetene og nå er i ferd med å forlate Solsystemet. Begge har med seg en gullbelagt plakett, med en avbilding av en mann og en kvinne og informasjon om opprinnelsen og skaperne av romsondene, i tilfelle romvesener en dag skulle finne dem.

Tidlige Pioneer-ferder

[rediger | rediger kilde]

De tidligste oppdragene var forsøk på å oppnå jordas unnslipningshastighet, bare for å vise at det var mulig, og å studere månen. Dette omfattet også den første romferden til NASA, som ble opprettet med basis i det tidligere NACA. Disse romferdene ble gjennomført av US Air Force og US Army.

Able-romsondene (1958-1960)

[rediger | rediger kilde]
Pioneer 2
De fleste romferdene her er oppført under sitt mest kjente navn, med alternative navn i parentes.
  • Pioneer 0 (Thor-Able 1, Pioneer), 17. august 1958 – ødelagt på grunn av svikt i bæreraketten Thor etter 77 sek.
  • Pioneer 1 (Thor-Able 2, Pioneer I), 11. oktober 1958 – rakk ikke fram til Månen på grunn av delvis svikt i tredje rakettrinn
  • Pioneer 2 (Thor-Able 3, Pioneer II), 8. november 1958 – brant opp i atmosfæren på grunn av svikt i tredje rakettrinn
  • Pioneer P-1 (Atlas-Able 4A, Pioneer W), 24. september 1959 – eksploderte på oppskytingsplattformen
  • Pioneer P-3 (Atlas-Able 4, Atlas-Able 4B, Pioneer X), 26. november 1959 – tapt på grunn av svikt i bæreraketten etter 104 sek.
  • Pioneer 5 (Pioneer P-2, Thor-Able 4, Pioneer V), 11. mars 1960 - utforsket det interplanetære rom mellom jorda og Venus[1]
  • Pioneer P-30 (Atlas-Able 5A, Pioneer Y), 25. september 1960 – styrtet i havet ca 20 min. etter oppskyting
  • Pioneer P-31 (Atlas-Able 5B, Pioneer Z), 15. desember 1960 – eksploderte 68 sek. etter oppskyting

Månesondene Juno II (1958-1959)

[rediger | rediger kilde]
  • Pioneer 3, 6. desember 1958 – brant opp i atmosfæren dagen etter oppskyting på grunn av svikt i bæreraketten
  • Pioneer 4, 3. mars 1959 - nådde unnslipningshastighet og passerte 60 000 km fra Månen

Senere Pioneer-ferder (1965-1978)

[rediger | rediger kilde]

Fem år etter programmet med de tidlige Able-romsondene endte brukte NASAs Ames Research Center Pioneer-navnet på en ny serie av romferder. Målet for de første av disse ferdene var det indre solsystemet, før de ble etterfulgt av de kjente ferdene til Jupiter og Saturn og forbi. Disse romferdene var en stor suksess, men er senere blitt noe overskygget av Voyager-sondene fem år senere, ettersom bildene fra de nyere sondene var av betydelig høyere kvalitet enn de fra Pioneer. I 1978 endte Pioneer-programmet med en retur til det indre solsystemet, med Pioneer Venus Orbiter og Pioneer Venus Multiprobe som begge ble plassert i bane rundt Venus.

De nye romferdene ble nummerert fra Pioneer 6 (alternative navn i parentes).

Pioneer 6, 7, 8 og 9 - det interplanetære «romvær»-nettverket

[rediger | rediger kilde]
En kunstners framstilling av romsondene Pioneer 6-9

Romsondene i Pioneer-ferdene 6, 7, 8 og 9:

  • Pioneer 6 (Pioneer A), desember 1965
  • Pioneer 7 (Pioneer B), august 1966
  • Pioneer 8 (Pioneer C), desember 1967
  • Pioneer 9 (Pioneer D), november 1968 (inaktiv siden 1983)
  • Pioneer E – ødelagt like etter utskyting på grunn av svikt i bæreraketten, august 1969

Pioneer 6 og Pioneer 9 er i bane rundt sola med en avstand fra sola på 0,8 AU. Omløpstiden deres er derfor litt kortere enn jordas.
Pioneer 7 og Pioneer 8 er i bane rundt sola med en avstand fra sola på 1,1 AU. Omløpstiden deres er derfor litt lengre enn jordas.
Ettersom sondene kretser rundt sola på hver sin side av jordbanen vil noen av dem fra tid til annen befinne seg 180° unna jorda. De kan dermed observere deler av sola flere dager før solas rotasjon gjør de synlige for bakkebaserte observatører og for satellitter i bane rundt jorda. Hvis en kraftig solstorm skulle oppstå kan de dermed advare jorda i god tid.

Ferder til det ytre solsystemet

[rediger | rediger kilde]
En kunstners framstilling av romsondene Pioneer 10-11

Pioneer Venus-prosjektet

[rediger | rediger kilde]
En kunstners framstilling av Pioneer Venus-romsondene

Romsondene i Pioneer Venus-prosjektet:

  • Pioneer Venus Orbiter (Pioneer Venus 1, Pioneer 12), desember 1978
  • Pioneer Venus Multiprobe (Pioneer Venus 2, Pioneer 13), august 1978
    • Pioneer Venus Probe Bus – transportfartøy og øvre atmosfære-sonde
    • Pioneer Venus Large Probe – 300 kg fallskjerm-sonde
    • Pioneer Venus North Probe – 75 kg sammenstøt-sonde
    • Pioneer Venus Night Probe – 75 kg sammenstøt-sonde
    • Pioneer Venus Day Probe – 75 kg sammenstøt-sonde
Pioneer 3

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Aeronautics and Astronautics Chronology, 1960». NASA. Arkivert fra originalen 9. januar 2009. Besøkt 29. januar 2011. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]