Den russiske borgerkrigen

Artikkelen inngår i serien om Russlands historie
Epoker
Forhistorie Kyivriket Republikken Novgorod Mongolinvasjonen    –  Den gylne horde Storfyrstedømmet Moskva Tsar-Russland    –  Den store urotiden Keiserdømmet Revolusjonen Borgerkrigen Sovjetunionen    –  1921–1953    –  1953–1985    –  1985–1991
Kronologier
Tidslinje over historien Liste over monarker

Den russiske borgerkrigen (russisk: Гражданская война в России, Grazhdanskaya voyna v Rossii) ble utkjempet i det tidligere Det russiske keiserdømmet i perioden 1918–1922 mellom flere partier og grupperinger. Det ble utløst av den sosialdemokratiske russiske provisoriske regjeringen ble styrtet i oktoberrevolusjonen, da mange fraksjoner kjempet for å bestemme Russlands politiske fremtid. Det resulterte i dannelsen av Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk og senere Sovjetunionen på det meste av sitt territorium. Finalen markerte slutten på den russiske revolusjonen, som var en av de viktigste begivenhetene på begynnelsen av 1900-tallet.

Det russiske monarkiet endte med abdikasjonen av tsar Nikolaj II under februarrevolusjonen, og Russland var i en politisk endring. En spent sommer kulminerte i oktoberrevolusjonen, der bolsjevikene styrtet den provisoriske regjeringen i den nye russiske republikken. Bolsjevikenes maktovertakelse ble ikke universelt akseptert, og landet gikk inn i borgerkrig. De to største stridende var den røde armé («de røde»), som kjempet for etableringen av en bolsjevikledet sosialistisk stat ledet av Vladimir Lenin, og de løst allierte styrkene kjent som den hvite armé («de hvite»), som fungerte som en stor politisk paraply for både høyre- og venstreorienterte motstander mot bolsjevikstyret. I tillegg var rivaliserende militante sosialister, særlig de ukrainske anarkistene fra det ukrainske området Machnovsjtjyna og venstresosialist-revolusjonære, involvert i konflikt mot bolsjevikene. De, så vel som ikke-ideologiske grønne armé («de grønne), motarbeidet bolsjevikene, de hvite og de utenlandske intervensjonistene.^[1] Tretten fremmede nasjoner grep inn mot den røde armé, særlig den allierte intervensjonen, hvis primære mål var å gjenopprette østfronten under første verdenskrig. Tre utenlandske nasjoner fra sentralmaktene grep også inn, og konkurrerte med den allierte intervensjonen med hovedmålet å beholde territorium de hadde fått i Brest-Litovsk-traktaten med Sovjet-Russland.

Bolsjevikene konsoliderte først kontrollen over det meste av det tidligere imperiet. Brest-Litovsk-traktaten var en fredsavtale avtalt i en nødsituasjon med Det tyske keiserrike, som hadde erobret store deler av det russiske territoriet under revolusjonens kaos. I mai 1918 gjorde den tsjekkoslovakiske legionen i Russland opprør i Sibir. Som reaksjon begynte de allierte sine nordrussiske og sibirske intervensjoner. Dette, kombinert med opprettelsen av den provisoriske all-russiske regjeringen, førte til en reduksjon av bolsjevikkontrollert territorium til det meste av det europeiske Russland og deler av Sentral-Asia. I 1919 begynte den hvite armé flere offensiver fra øst i mars, sør i juli og vest i oktober. Framskritt ble senere kontrollert av østfrontens motoffensiv, sørfrontens motoffensiv og nederlaget til den nordvestlige hæren.

I 1919 var de hvite hærene på retrett og i begynnelsen av 1920 ble de beseiret på alle tre fronter.^[2] Selv om bolsjevikene vant, var den russiske statens territorielle utstrekning redusert, for mange ikke-russiske etniske grupper hadde brukt uorden til å presse på for nasjonal uavhengighet.^[3] I mars 1921, under en relatert krig mot Polen, ble Riga-freden signert, og delte omstridte territorier i Belarus og Ukraina mellom republikken Polen og Sovjet-Russland. Sovjet-Russland forsøkte å gjenerobre alle nylig uavhengige nasjoner i det tidligere imperiet, selv om deres suksess var begrenset. Estland, Finland, Latvia og Litauen slo alle tilbake sovjetiske invasjoner, mens Ukraina, Belarus (som et resultat av den polsk-sovjetiske krigen), Armenia, Aserbajdsjan og Georgia ble okkupert av den røde armé.^[4][5] I 1921 hadde Sovjet-Russland beseiret de ukrainske nasjonale bevegelsene og okkupert Kaukasus, selv om anti-bolsjevikiske opprør i Sentral-Asia varte til slutten av 1920-tallet.^[6]

Hærene under Aleksandr Koltsjak ble til slutt tvunget på en masseretrett østover, også omtalt som den store sibirske ismarsjen.^[7] Bolsjevikiske styrker rykket østover, til tross for at de møtte motstand i Tsjita, Yakut og Mongolia. Snart splittet den røde armé Don-hæren og de frivillige hærene, og tvang evakueringer i Novorossijsk i mars og Krim i november 1920. Etter det var anti-bolsjevikisk motstand sporadisk i flere år frem til erobringen av Vladivostok i oktober 1922, men fortsatte videre med det muslimske basmatjiopprøret i Sentral-Asia og Khabarovsk Krai fram til 1934. Det var anslagsvis 7 til 12 millioner ofre under krigen, for det meste sivile.^[8]

• Se hovedartikkel: Første verdenskrig

Det russiske imperiet kjempet i første verdenskrig fra 1914 sammen med Frankrike og Storbritannia (trippelententen) mot Tyskland, Østerrike-Ungarn og det osmanske riket (sentralmaktene).

• Se hovedartikkel: Februarrevolusjonen

Februarrevolusjonen i 1917 resulterte i at tsar Nikolaj II av Russland abdiserte. Som et resultat ble den sosialdemokratiske russiske provisoriske regjeringen opprettet, og sovjeter (russisk sovet, «råd»)^[9], valgte råd av arbeidere, soldater og bønder ble organisert over hele landet, noe som førte til en situasjon med dobbel makt. Den russiske republikken ble utropt i september samme år.^[10]

• Se hovedartikkel: Oktoberrevolusjonen

Den provisoriske regjeringen, ledet av Det sosialistrevolusjonære partiets politiker Aleksandr Kerenskij, var ikke i stand til å løse de mest presserende og akutte problemene i landet, viktigst av alt for å avslutte krigen med sentralmaktene. Et mislykket militærkupp av general Lavr Kornilov i september 1917 førte til at bolsjevikene fikk økt oppslutning, og de tok kontroll over sovjetene, som inntil da hadde vært kontrollert av de sosialistiske revolusjonærene. Bolsjevikene lovet en slutt på krigen og «all makt til sovjeterne», og avsluttet deretter dobbeltmakten ved å styrte den provisoriske regjeringen i slutten av oktober, på tampen av den andre all-russiske kongressen av sovjeter av representanter fra arbeidere og soldater i Petrograd, i det som skulle bli den andre revolusjonen i 1917.

Den innledende fasen av oktoberrevolusjonen som involverte angrepet på Petrograd skjedde stort sett uten noen menneskelige skader.^[11][12][13] Til tross for bolsjevikenes maktovertakelse tapte de for det sosialistiske revolusjonære partiet i valget til den russiske grunnlovgivende forsamlingen i 1917, og den grunnlovgivende forsamlingen ble oppløst av bolsjevikene som gjengjeldelse. Bolsjevikene mistet snart støtten fra andre allierte til ytre venstre, slik som partiet De venstresosialist-revolusjonære, etter deres aksept av vilkårene i Brest-Litovsk-traktaten presentert av det tyske keiserrike.^[14] Motsatt hadde en rekke framtredende medlemmer av de venstresosialistiske revolusjonære inntatt stillinger i Lenins regjering og ledet kommissariater på flere områder. Dette omfattet landbruk (Andrei Kolegayev), eiendom (Vladimir Karelin), rettsvesen (Isaac Steinberg), postkontorer og telegrafer (Proš Prošjan) og lokale myndigheter (Vladimir Trutovskij).^[15]

Bolsjevikene reserverte også en rekke ledige seter i sovjet- og sentralledelsen for de mensjevikiske og venstresosialistiske revolusjonære partiene i forhold til deres stemmeandel på kongressen.^[16] Oppløsningen av den konstituerende forsamlingen ble også godkjent av venstresosialistiske revolusjonære og anarkister, begge grupper var for et mer radikalt demokrati.^[17]

• Se hovedartikkel: Den røde armé

Fra midten av 1917 og utover begynte den russiske hæren, som etterfulgte den gamle keiserlige russiske hæren, å gå i oppløsning;^[18] bolsjevikene brukte de frivillig-baserte rødgardistene som sin viktigste militærstyrke, forsterket med en væpnet militær komponent av Tsjeka («Den allrussiske ekstraordinære kommisjon for kamp mot kontrarevolusjon og sabotasje»), det vil si det bolsjevikiske hemmelige politiet. I januar 1918, etter betydelige bolsjevikiske tilbakeslag i kamp, ​​ledet den framtidige russiske folkekommissæren for militære og sjøfart Lev Trotskij reorganiseringen av rødgardistene til en arbeider- og bondes røde armé for å skape en mer effektiv kampstyrke. Bolsjevikene utnevnte politiske kommissærer til hver enhet av den røde armé for å opprettholde moralen og sikre lojalitet.^[19]

I juni 1918, da det hadde blitt klart at en revolusjonær hær som utelukkende var sammensatt av arbeidere ikke ville være nok, innførte Trotskij obligatorisk verneplikt av landlige bøndene til den røde arméen. ^[20] Bolsjevikene overvant motstanden fra russere på landsbygda mot vernepliktsenheter fra den røde armé ved å ta gisler og skyte dem når det var nødvendig for å tvinge fram underkastelse.^[21] Den tvungne verneplikten hadde blandede resultater, og skapte en større hær enn de hvite, men med medlemmer som var likegyldige til den kommunistisk ideologi.^[14]

Den røde armé brukte også tidligere tsaroffiserer som «militære spesialister» (voenspetsij);^[22] noen ganger ble familiene deres tatt som gisler for å sikre deres lojalitet.^[23] Ved begynnelsen av borgerkrigen utgjorde tidligere tsaroffiserer tre fjerdedeler av offiserskorpset i den røde armé.^[23] Ved slutten var 83 % av alle divisjons- og korpssjefer for den røde hæren eks-tsarsoldater.^[22]

• Se hovedartikkel, Den hvite armé

Den hvite bevegelsen, også kjent som «de hvite», var en løs sammenslutning av anti -kommunistiske styrker som kjempet mot de kommunistiske bolsjevikene, også kjent som «de røde», i den russiske borgerkrigen og som i mindre grad fortsatte å operere som militariserte sammenslutninger av opprørere både utenfor og innenfor russiske grenser i Sibir fram til omtrent andre verdenskrig (1939–1945).^[24]

Da den hvite armé ble opprettet, ble strukturen til den russiske hæren i den provisoriske regjeringsperioden brukt, mens nesten hver enkelt formasjon hadde sine egne særtrekk. Den militære kunsten til den hvite hæren var basert på erfaringene fra første verdenskrig, som imidlertid satte et sterkt preg på detaljene i borgerkrigen.^[25][26]

Under den russiske borgerkrigen fungerte den hvite bevegelsen som en stor politisk paraplybevegelse som representerte en rekke politiske meninger i Russland forent i deres motstand mot bolsjevikene; fra de republikansk-tenkende liberale og Kerenskijs sosialdemokrater på venstresiden gjennom monarkister og støttespillere av et forent multinasjonalt Russland til de ultranasjonalistiske og reaksjonære grupperingen de svarte hundre på høyresiden som blant annet motsatte seg at eneveldige styreformen til monarken skulle endres.^[27]

Den russiske konstituerende forsamlingen hadde vært et krav fra bolsjevikene mot den provisoriske regjeringen, som fortsatte å forsinke den. Etter oktoberrevolusjonen ble valget drevet av organet utnevnt av den forrige provisoriske regjeringen. Den var basert på allmenn stemmerett, men brukte partilister fra før Venstre-Høyre-SR-splittelsen. De anti-bolsjevikiske høyre-SR-ene vant valget med flertallet av setene,^[28] hvoretter Lenins Teser om den grunnlovgivende forsamlingen, som ble argumentert i avisen Pravda, at formelt demokrati var umulig på grunn av klassekonflikter, konflikter med Ukraina og Kadet-Kaledin-opprøret. Han hevdet at den konstituerende forsamlingen betingelsesløst må akseptere suvereniteten til den sovjetiske regjeringen, ellers ville den bli behandlet «med revolusjonære midler».^[29]

Den 30. desember 1917 ble SR Nikolaj Avksentjev og noen tilhengere arrestert for å ha organisert en konspirasjon. Dette var første gang bolsjeviker brukte denne typen undertrykkelse mot et sosialistisk parti. Avisen Izvestija skrev at arrestasjonen ikke var tilknyttet til hans medlemskap i den konstituerende forsamlingen.^[30]

Den 4. januar 1918 vedtok den all-russiske sentraleksekutivkomiteen en resolusjon som sa at slagordet «all makt til den konstituerende forsamlingen» var kontrarevolusjonært og like ille som med «ned med sovjetene».^[31]

Den konstituerende forsamlingen møttes 18. januar 1918. Høyre SR Viktor Tsjernov ble valgt til president og beseiret den bolsjevikstøttede kandidaten, Venstre SR Maria Spiridonova (hun skulle senere bryte med bolsjevikene og etter tiårene i gulag ble hun på Stalins ordre henrettet i 1941). Bolsjevikene oppløste deretter den konstituerende forsamlingen og fortsatte å styre landet som en ettpartistat med alle opposisjonspartier forbudt.^[32][33] En samtidig demonstrasjon til fordel for den grunnlovgivende forsamlingen ble spredt med makt, og det var få protester deretter.^[34]Tsjeka

Den første store undertrykkelsen av Tsjeka som involverte drap på frihetlige sosialister i Petrograd begynte i april 1918. Den 1. mai 1918 fant det sted et slag i Moskva mellom anarkistene og det bolsjevikiske politiet.^[35]

Unionen eller forbundet av regenerering ble grunnlagt i Moskva i april 1918 som et underjordisk byrå som organiserte demokratisk motstand mot det bolsjevikiske diktaturet,^[36] sammensatt av blant annet folkesosialistene, høyresosialistiske revolusjonære og forsvarere. De fikk i oppgave å støtte opp anti-bolsjevikiske styrker og å skape et russisk statssystem basert på borgerlige friheter, patriotisme og statsbevissthet med mål om å frigjøre landet fra det «tysk-bolsjevikiske» åket.^[37][38][39]

Den 7. mai 1918 startet det åttende partirådet for det sosialistrevolusjonære partiet i Moskva og anerkjente unionens ledende rolle, og la politisk ideologi og klasse til side for Russlands frelse. De bestemte seg for å starte et opprør mot bolsjevikene med mål om å gjeninnkalle den russiske konstituerende forsamlingen.^[37] Mens forberedelsene pågikk, kontrollerte de militære tsjekkoslovakiske legionene bolsjevikstyret i regionene Sibir, Ural og Volga i slutten av mai-begynnelsen av juni 1918, og sentrum for SR-aktivitet flyttet dit. Den 8. juni 1918 dannet fem medlemmer av den konstituerende forsamlingen den all-russiske komiteen av medlemmer av den konstituerende forsamlingen (Komutš) i Samara og erklærte den som den nye øverste myndigheten i landet.^[40] Den sosialrevolusjonære provisoriske regjeringen i det autonome Sibir kom til makten 29. juni 1918, etter opprøret i Vladivostok.^[41][42]

På den 5. all-russiske sovjetkongressen 4. juli 1918 hadde de venstre sosialistrevolusjonære 352 delegater sammenlignet med 745 bolsjeviker av totalt 1132. Venstre-SR-ere fremmet uenigheter om undertrykkelse av rivaliserende partier, dødsstraff og hovedsakelig Brest-Litovsk-traktaten. Bolsjevikene ekskluderte høyre-SR-erne og mensjevikene fra regjeringen 14. juni for å ha assosiert seg med kontrarevolusjonære og forsøkt å «organisere væpnede angrep mot arbeiderne og bøndene» (selv om mensjevikene ikke hadde støttet dem), mens venstre-SR-ene tok til orde for å danne en regjering av alle sosialistiske partier. Venstre-SR-ene gikk med på utenrettslig henrettelse av politiske motstandere for å stoppe kontrarevolusjonen, men motsatte seg at regjeringen lovlig skulle avsi dødsdommer, en uvanlig posisjon som best forstås innenfor konteksten av gruppens egen fortid med terror. Venstre-SR-ene var sterkt imot Brest-Litovsk-traktaten og motsatte seg Trotskijs insistering på at ingen skulle prøve å angripe tyske tropper i Ukraina.^[43]

I følge belgiske marxistiske historikeren Marcel Liebman ble Lenins krigstidstiltak som å forby opposisjonspartier foranlediget av det faktum at flere politiske partier enten tok til våpen mot den nye russiske sovjetiske føderative sosialistiske republikken, eller deltok i sabotasje, samarbeid med de avsatte tsaristene eller utførte attentatforsøk mot Lenin og andre bolsjevikiske ledere.^[44]Post, Charles (6. mai 2020): «Leninism?», Spectre Journal</ref> Liebman bemerket at opposisjonspartier som kadettene og mensjevikene som ble demokratisk valgt til sovjeterne i noen områder, deretter fortsatte med å bruke sitt mandat til å ønske velkommen inn i tsaristiske og utenlandske kapitalistiske militærstyrker.^[44] I en hendelse i Baku fortsatte det britiske militæret, etter at de hadde blitt invitert inn, med å henrette medlemmer av bolsjevikpartiet som fredelig hadde stått fra Sovjet da de ikke klarte å vinne valget. Som et resultat forbød bolsjevikene hvert opposisjonsparti da det vendte seg mot den sovjetiske regjeringen. I noen tilfeller ble forbudet opphevet. Dette forbudet mot partier hadde ikke samme undertrykkende karakter som senere forbud som ble håndhevet under det stalinistiske regimet.^[44]

I desember 1917 ble Feliks Dzerzjinskij utnevnt til plikten til å utrydde kontrarevolusjonære trusler mot den sovjetiske regjeringen. Han var direktør for den all-russiske ekstraordinære kommisjonen (også kalt Tsjeka), en forgjenger for KGB som fungerte som hemmelig politi for sovjeterne.^[45]

Bolsjevikene hadde begynt å se anarkistene som en legitim trussel og assosierte anarkistiske grupperinger med kriminalitet som ran, ekspropriasjoner og drap. Deretter besluttet Folkekommissærenes råd (Sovnarkom) å hensynsløshet likvidere alle som ble definert som kriminelle, assosierte med anarkister og avvæpne alle anarkistiske grupper i møte med deres milits.^[46]

Fra tidlig i 1918 startet bolsjevikene fysisk eliminering av opposisjonen, andre sosialistiske og revolusjonære fraksjoner. Anarkister var blant de første:

«Av alle de revolusjonære elementene i Russland er det anarkistene som nå lider under den mest hensynsløse og systematiske forfølgelsen. Deres undertrykkelse av bolsjevikene begynte allerede i 1918, da — i april måned samme år — den kommunistiske regjeringen angrep, uten provokasjon eller advarsel, Anarkistklubben i Moskva og ved bruk av maskingevær og artilleri «likviderte» hele organisasjon. Det var begynnelsen på anarkistisk jakt, men det var sporadisk i sitt vesen, brøt ut nå og da, ganske planløst og ofte selvmotsigende.»
— Alexander Berkman, Emma Goldman, «Bolsheviks Shooting Anarchists»^[35]

11. august 1918, før hendelsene som offisielt skulle katalysere den røde terroren, hadde Vladimir Lenin sendt telegrammer «for å innføre masseterror» i Nizjnij Novgorod som svar på et mistenkt sivilt opprør der, og for å «knuse» grunneiere i Penza som gjorde motstand, noen ganger voldelig, rekvirering av kornet deres av militære avdelinger:^[47]

«Kamerater! Kulakopprøret i deres fem distrikter må knuses uten medlidenhet ... Dere må være et eksempel for disse menneskene.

(1) Heng (jeg mener heng offentlig, slik at folk ser det) minst 100 kulaker, rike jævler og kjente blodsugere.

(2) Publiser navnene deres.

(3) Beslag alt kornet deres.

(4) Skille ut gislene i henhold til mine instruksjoner i gårsdagens telegram.

Gjør alt dette slik at folk i mil rundt ser alt, forstår det, skjelver og forteller seg selv at vi dreper de blodtørstige kulakene og at vi vil fortsette å gjøre det ...»
— Lenins ordre om henging^[47]

I et brev fra midten av august 1920, etter å ha mottatt informasjon om at i Estland og Latvia, som Sovjet-Russland hadde inngått fredsavtaler med, ble frivillige registrert i anti-bolsjevikiske avdelinger, skrev Lenin til Efraim Sklyanskij, nestleder i det revolusjonære militærrådet i republikken:^[48]

«Flott plan! Fullfør det med [Feliks] Dzerzhinskij. Mens vi utgir oss for å være de «grønne» (vi vil skylde på dem senere), vil vi avansere 10–20 mil og henge kulaker, prester, grunneiere. Premie: 100.000 rubler for hver hengt mann.»^[48][49]

Bolsjevikenes røde terror førte til motreaksjoner. Moisej Uritskij var sjef for Tsjeka i Petrograd, og ble myrdet av Leonid Kannegiesser, en ung kadett, utenfor Tsjekas hovedkvarter som reaksjon på henrettelsen av en venn og offiserer.^[50][51]

Den 30. august forsøkte SR Fanny Kaplan uten hell å myrde Lenin.^[52]

Protester mot at bøndenes korn rekvirert var en viktig del av årsaken bak Tambov-opprøret og lignende opprør. I 1920-1921 reiste en rekke bønder i Tambov og Voronezj seg mot Sovjet-Russland. Tambov-opprøret regnes som det mest effektivt organiserte bondeopprøret mot bolsjevikene.^[53]

Politikken for «matdiktatur» som ble proklamert av bolsjevikene i mai 1918 utløste voldelig motstand i en rekke distrikter i det europeiske Russland: opprør og sammenstøt mellom bøndene og den røde armé ble rapportert i Voronezj, Tambov, Penza, Saratov og i distriktene Kostroma, Moskva, Novgorod, Petrograd, Pskov og Smolensk. Opprørene ble blodig knust av bolsjevikene: i Voronezj oblast drepte rødgardistene seksten bønder under pasifiseringen av landsbyen, mens en annen landsby ble beskutt med artilleri for å tvinge bøndene til å overgi seg og i Novgorod oblast ble de opprørske bøndene spredt med maskingeværild fra et tog sendt av en avdeling av soldater fra den latviske røde hæren.^[54] Mens bolsjevikene umiddelbart fordømte opprøret som orkestrert av SR, er det faktisk ingen bevis for at de var involvert i bøndenes opprør.^[55]

• Se hovedartikkel: Alliert intervensjon i den russiske borgerkrigen

De vestlige allierte bevæpnet og støttet motstandere av bolsjevikene. De var bekymret for en mulig russisk-tysk allianse, utsiktene til at bolsjevikene skulle gjøre opp med sine trusler om å misligholde det keiserlige Russlands enorme utenlandsgjeld og muligheten for at kommunistiske revolusjonære ideer ville spre seg (en bekymring som også ble delt av mange sentralmakter). Derfor uttrykte mange av landene sin støtte til de hvite, herunder også levering av tropper og forsyninger. Winston Churchill erklærte at bolsjevismen må «kveles i vuggen».^[56] Britene og franskmennene hadde støttet Russland under første verdenskrig i massiv skala med krigsmateriell.

Etter traktaten så det ut som mye av det materialet ville falle i hendene på tyskerne. For å møte den faren grep de allierte inn med Storbritannia og Frankrike som sendte tropper inn i russiske havner. Det var voldelige sammenstøt med bolsjevikene. Storbritannia grep inn for å støtte de hvite styrkene for at de skulle å beseire bolsjevikene og forhindre spredning av kommunismen over hele Europa.^[57]

Det tyske riket opprettet flere kortvarige bufferstater innenfor sin innflytelsessfære etter Brest-Litovsk-traktaten: Det forente baltiske hertugdømmet, Hertugdømmet Kurland og Semigallia, Kongeriket Litauen, Kongeriket Polen,^[58] Den hviterussiske folkerepublikken, og Den ukrainske staten. Etter Tysklands våpenhvile i første verdenskrig i november 1918, ble statene avskaffet.^[59][60]

Finland var den første republikken som erklærte sin uavhengighet fra Russland i desember 1917 og etablerte seg i den påfølgende finske borgerkrigen mellom de uavhengige hvite garde («de hvite») og pro-russiske bolsjevikiske røde garde («de røde») fra januar–mai 1918.^[61] Den andre polske republikken, Litauen, Latvia og Estland opprettet sine egne hærer umiddelbart etter avskaffelsen av Brest-Litovsk-traktaten og på begynnelsen av den sovjetiske offensiven vestover og den påfølgende polsk-sovjetiske krigen i november 1918.^[62]

I den europeiske delen av Russland ble krigen utkjempet over tre hovedfronter: den østlige, den sørlige og den nordvestlige. Det kan også grovt deles inn i følgende perioder.

Den første perioden varte fra revolusjonen til våpenhvilen, eller fra omtrent mars 1917 til november 1918. Allerede på datoen for revolusjonen nektet kosakkgeneral Aleksej Kaledin å anerkjenne den og overtok full regjerende myndighet i Don-regionen,^[63] hvor den frivillige hæren (Dobrovolcheskaya armiya), tilknyttet «de hvite», begynte å samle støtte. Undertegnelsen av Brest-Litovsk-traktaten resulterte også i direkte alliert intervensjon i Russland og bevæpning av militære styrker i motsetning til den bolsjevikiske regjeringen. Det var også mange tyske befal som tilbød støtte i kampen mot bolsjevikene, i frykt for en konfrontasjon med dem også.

I løpet av den første perioden tok bolsjevikene kontroll over Sentral-Asia fra og på bekostning av den provisoriske regjeringen og den hvite hæren, og etablerte en base for kommunistpartiet i regionen den eurasiske steppe og i den vestlige delen av Turkestan, hvor nesten to millioner russiske nybyggere var lokalisert.^[64]

Det meste av kampene i den første perioden var sporadisk, involverte kun små grupper og hadde en flytende og raskt skiftende strategisk situasjoner. Blant de fremste krigførende var den tsjekkoslovakiske legionen,^[65]polakkene i 4. og 5. geværdivisjon og de pro-bolsjevikiske røde latviske geværmennene.^[66]

Den andre perioden av krigen varte fra januar til november 1919. Først var de hvite hærens framrykking fra sør (under Denikin), øst (under Koltsjak) og nordvest (under Judenitsj) vellykket, og tvang den røde hæren og dens allierte tilbake på alle tre fronter. I juli 1919 fikk den røde hæren igjen et tilbakeslag etter et mange enheter på Krim som deserterte og gikk over til den anarkistiske opprørshæren under Nestor Makhno, noe som gjorde det mulig for anarkistiske styrker å konsolidere makten i Ukraina.^[67] Lev Trotskij reformerte snart den røde arméen og inngikk den første av to militære allianser med anarkistene.^[68] I juni møtte den røde arméen først Koltsjaks framrykning. Etter en rekke kamper, støttet av en offensiv fra en opprørshær mot de hvite forsyningslinjer, beseiret den røde arméen Denikins og Judenitsjs hærer i oktober og november.

Den tredje perioden av krigen var den utvidede beleiringen av de siste hvite styrkene på Krim i 1920. General Pjotr Wrangel hadde samlet restene av Denikins hærer, og okkuperte store deler av Krim. Et forsøk på invasjon av Sør-Ukraina ble slått tilbake av opprørshæren under Makhnos kommando. Wrangel ble forfulgt inn på Krim av Makhnos tropper, og gikk over til defensiven på Krim. Etter en mislykket bevegelse nordover mot den røde arméen, ble Wrangels tropper tvunget sørover av styrker fra den røde og opprørshæren; Wrangel og restene av hæren hans ble evakuert til Istanbul i Tyrkia i november 1920. Det avsluttet krigføringen mellom de røde og de hvite i sørlige Russland.^[69] Totalt 145 693 soldater og sivile, mannskapene ikke medregnet, ble tatt om bord på 126 skip og sudenosheker (småbåter og slepebåter) som seilte ut fra Krim og over Svartehavet. Til tross for at den røde armé hadde lovt amnesti til de etterlatte soldatene ble de i stor grad henrettet, men antallet er usikkert, alt fra 12 000 over 50 000 er nevnt.^[70]

Kommunistene sto således til slutt igjen som seierherrer i Russland, men selv om de foruten det egentlige Russland og Sibir også klarte å vinne tilbake kontrollen over såvel Sentral-Asia, Ukraina og Transkaukasus, ble de nødt til å akseptere at Russlands grenser var blitt skjøvet tilbake sammenlignet med tsarens velde: Finland, Estland, Latvia, Litauen og Polen var blitt selvstendige og Romania hadde vunnet en del tidligere russisk territorium. Den nye sovjetstaten sto også lenge isolert i den internasjonale politikk.

• Allworth, Edward (1967). Central Asia: A Century of Russian Rule. New York: Columbia University Press. OCLC 396652. 
• Avrich, Paul (1970). Kronstadt, 1921. Princeton University Press. ISBN 0-691-08721-0. 
• Andrew, Christopher; Mitrokhin, Vasili (1999). The Sword and the Shield: The Mitrokhin Archive and the Secret History of the KGB. New York: Basic. s. 28. ISBN 978-0-465-00312-9. 
• Bullock, David (2008): The Russian Civil War 1918–22. Oxford: Osprey. ISBN 978-1-846-03271-4.
• Calder, Kenneth J. (1976). Britain and the Origins of the New Europe 1914–1918. International Studies. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-20897-0. Besøkt 6. oktober 2017. 
• Carr, E. H. (1985). The Bolshevik Revolution 1917–1923. W. W. Norton. ISBN 978-0-393-30195-3. 
• Chamberlin, William Henry (1987): The Russian Revolution, Volume II: 1918–1921: From the Civil War to the Consolidation of Power. 2. Princeton University Press. ISBN 978-1-400-85870-5. via Project MUSE.
• Coates, W. P.; Coates, Zelda K. (1951). Soviets in Central Asia. New York: Philosophical Library. OCLC 1533874. 
• Daniels, Robert V. (1993). A Documentary History of Communism in Russia: From Lenin to Gorbachev. Hanover, NH: University Press of New England. ISBN 978-0-874-51616-6. 
• Daniels, Robert V. (desember 1951): «The Kronstadt Revolt of 1921: A Study in the Dynamics of Revolution», American Slavic and East European Review. 10 (4): 241–254. JSTOR 2492031. doi:10.2307/2492031.
• Eidintas, Alfonsas; Žalys, Vytautas; Senn, Alfred Erich (1999). Lithuania in European Politics: The Years of the First Republic, 1918–1940 (Paperback utg.). New York: St. Martin's. ISBN 0-312-22458-3. 
• Erickson, John. (1984). The Soviet High Command: A Military-Political History, 1918–1941: A Military Political History, 1918–1941. Westview. ISBN 978-0-367-29600-1. 
• Figes, Orlando (1997). A People's Tragedy: A History of the Russian Revolution. New York: Viking. ISBN 978-0-670-85916-0. 
• Gellately, Robert (2007). Lenin, Stalin, and Hitler: The Age of Social Catastrophe. New York: Knopf. ISBN 978-1-400-04005-6. 
• Goldstein, Erik (2013). The First World War Peace Settlements, 1919–1925. London: Routledge. ISBN 978-1-317-883-678. 
• Graziosi, Andrea (2007). L'URSS di Lenin e Stalin. Storia dell'Unione Sovietica 1914–1945 (italiensk). Bologna: il Mulino. ISBN 978-8-815-13786-9. 
• Grebenkin, I. N. (2017). «The Disintegration of the Russian Army in 1917: Factors and Actors in the Process». Russian Studies in History. 56 (3): 172–187. doi:10.1080/10611983.2017.1392213. 
• Hall, Richard C. (2015). Consumed by War: European Conflict in the 20th Century. Lexington: University Press of Kentucky. ISBN 978-0-813-15995-9. 
• Haupt, Georges; Marie, Jean-Jacques (1974). Makers of the Russian revolution. London: George Allen & Unwin. ISBN 978-0-801-40809-0. 
• Holquist, Peter (2002). Making War, Forging Revolution: Russia's Continuum of Crisis, 1914–1921. Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 0-674-00907-X. 
• Kenez, Peter (1977). Civil War in South Russia, 1919–1920: The Defeat of the Whites. Berkeley: University of California Press. ISBN 978-0-520-03346-7. 
  • Kenez, Peter (2004a). Red Attack, White Resistance; Civil War in South Russia 1918. Washington, DC: New Academia. ISBN 978-0-974-49344-2. 
  • Kenez, Peter (2004b). Red Advance, White Defeat: Civil War in South Russia 1919–1920. Washington, DC: New Academia. ISBN 978-0-974-49345-9. 
• Kinvig, Clifford (2006). Churchill's Crusade: The British Invasion of Russia, 1918–1920. London: Hambledon Continuum. ISBN 978-1-847-25021-6. 
• Krivosheev, G. F. (1997). Soviet Casualties and Combat Losses in the Twentieth Century. London: Greenhill. ISBN 978-1-853-67280-4. 
• Lee, Stephen J. (2003). Lenin and Revolutionary Russia. London: Routledge. ISBN 978-0-415-28718-0. 
• Leggett, George (1981). The Cheka: Lenin's Political Police. Oxford University Press. ISBN 978-0-198-22552-2. 
• Lowe, Norman (2002). Mastering Twentieth Century Russian History. Palgrave. ISBN 978-0-333-96307-4. 
• Mawdsley, Evan (2007). The Russian Civil War. New York: Pegasus. ISBN 978-1-681-77009-3. 
• Overy, Richard (2004). The Dictators: Hitler's Germany and Stalin's Russia. New York: W. W. Norton. ISBN 978-0-393-02030-4. 
• Rakowska-Harmstone, Teresa (1970). Russia and Nationalism in Central Asia: The Case of Tadzhikistan. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 978-0-801-81021-3. 
• Read, Christopher (1996). From Tsar to Soviets. Oxford University Press. ISBN 978-0-195-21241-9. 
• Read, Christopher (2005). Lenin: A Revolutionary Life. Routledge Historical Biographies. London: Routledge. ISBN 978-0-415-20649-5. 
• Rosenthal, Reigo (2006). Loodearmee (estisk). Tallinn: Argo. ISBN 9-949-41545-4. 
• Ryan, James (2012): Lenin's Terror: The Ideological Origins of Early Soviet State Violence. London: Routledge. ISBN 978-1-138-81568-1.
• Service, Robert (2000). Lenin: A Biography. London: Macmillan. ISBN 978-0-333-72625-9. 
• Smele, Jonathan D. (2015). Historical Dictionary of the Russian Civil Wars, 1916–1926. Rowman & Littlefield. ISBN 978-1-442-25281-3. 
• Smele, Jonathan D. (2016). The 'Russian' Civil Wars, 1916–1926: Ten Years That Shook the World. Oxford University Press. ISBN 978-0-190-61321-1. 
• Stewart, George (2009). The White Armies of Russia A Chronicle of Counter-Revolution and Allied Intervention. Naval & Military Press. ISBN 978-1-847-34976-7. 
• Smith, David A.; Tucker, Spencer C. (2014). «Operation Faustschlag». World War I: The Definitive Encyclopedia and Document Collection. Santa Barbara, CA: ABC-CLIO. s. 554–555. ISBN 978-1-851-09965-8. 
• Thompson, John M. (1996). A Vision Unfulfilled. Russia and the Soviet Union in the Twentieth Century. Lexington, MA: D. C. Heath. ISBN 978-0-669-28291-7. 
• Volkogonov, Dmitri (1996). Trotsky: The Eternal Revolutionary. London: HarperCollins. ISBN 978-0-002-55272-1. 
• Werth, Nicolas; Bartosek, Karel; Panne, Jean-Louis; Margolin, Jean-Louis; Paczkowski, Andrzej; Courtois, Stephane (1999). Black Book of Communism: Crimes, Terror, Repression. Harvard University Press. ISBN 0-674-07608-7. 
• Wheeler, Geoffrey (1964). The Modern History of Soviet Central Asia. New York: Frederick A. Praeger. OCLC 865924756. 

• (en) Civil war of Russia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «BBC History of the Russian Revolution», BBC, 3. februar 2007.
• «Russian Civil War», Spartacus History, 3. januar 2006.